Opp, ned og gjenta.

Nå nærmer det seg termin med stormskritt!

Det har vært lang ventetid, dager har føltes ut som uker, men nå er vi snart der. Nå kommer det store spørsmålet, får hun en liten tispe til meg eller må jeg starte hele runddansen på nytt?

Det har vært ganske turbulent denne ventetiden. Jeg har jo veldig god kontakt med oppdretter så jeg har jo spurt og gravd på lik linje som hun har delt. Det har vært stort spørsmål om drektighet og siden hun ikke selv så noen tegn konkluderte hun med at det var ingen valper og røntgen var ikke nødvendig.

Nå for knappe uken siden så fikk jeg melding om at det var liv der inne! Det var nemlig begynt å sparke. Det finnes altså fortsatt håp, men det å gå fra tvilende fordi kvaliteten på sæden til hannhund var så dårlig til å bli skuffet fordi det ikke blir noe, så plutselig få beskjed om at det er valper likevel har vært ganske slitsomt.  Enda verre er jo at det fortsatt ikke er sikkert at det blir noen valp til meg. Jeg må kanskje bli skuffet enda en gang, men jeg er glad det er en sjanse.

Det siste jeg fikk vite er at sannsynligheten for et stort kull (større sjanse for at jeg får det jeg ønsker) er noe mager ettersom sæd var dårlig, hun ikke virker noe særlig stor og det er lite leven der inne. Nervene mine begynner å bli ganske tynnslitte nå ja.


Legg igjen en kommentar